Minaretter

Det vekker sterke følelser når Sveitsiske borgere, i et fritt og demokratisk land og på en lokal-demokratisk måte, har valgt å si nei til bygging av flere minaretter. Det er altså ikke snakk om innskrenkning av religionsfriheten, kun at symboleffekten av det politiske ikonet minarett skal begrenses i fremtiden. Dagsavisen topper listen av forakt med å la forsiden prydes av et 'brukket' hakekors. Altså skal vi lese at Sveits er befolket av innvandringsfiendtlige nazister. BT.no er en av de mange norske aviser som fortsetter kampsaken med, på lederplass, å mene at eliten må hindre majoriteten av å ta slike uestetiske og umoralske valg. Demokrati er vanskelig, ja. Ingen av de store norske aviser er modig nok til å la katten slippe ut av sekken: Det som sies i Sveits er at sålenge man lar islam være en personlig religiøs overbevisning er det ingen som har et problem. Når Islamister gang på gang, offentlig og høyrøstet, sier det som er det ekte budskapet: at Islam i natur er politisk og er minst like mye et politisk, sosialt, juridisk, etisk og moralsk valg, så ønsker man en grensesetting. Det er intet som tilsier at man er nazistisk om man ønsker å dra grensen ved Sharia, politisk islam og ellers alle de tegn ved livsanskuelsen som Islam krever og fordrer av sine tilhengere. Islam er å underkaste seg en hellig tekst som er endelig og fullkommen. Det finnes ingen Islam Light. Du trenger ikke være fremmedfiendtlig eller nazist eller en hvilken som helst annen "isme" for å forstå det. Du trenger bare være intellektuelt ærlig. Litt modig og rakrygget så er alt å lese i Koranen og praksisen taler for seg selv.

Fordi man ikke tør å kalle ting ved deres rette navn så blir dette forsøkt bortforklart med fremmedfrykt, rasisme og nazisme. Tull. Dette er et klarsynt og korrekt demokratisk korreks til en feig og naiv elite som ikke forstår at det er påkrevd, nødvendig og korrekt å si at noen grenser må trekkes. Minaretten er bare et symbol. Bare. Særlig.

Alle fortjener (minst) en ny sjanse, men ikke 100!

I Bergen har vi en engasjert SV-politiker i Amir Payan. I tillegg til sine normale politiske synspunkter har han gjort seg landskjent med å brøle ut sine holdninger på en slik måte at alle forstår at han først lar snakketøyet virke for deretter å la hjernen langsomt tikke etter. Dette er en dårlig kombinasjon for en politiker som bør kunne ta seg tid til å reflektere før munnen settes i høygir. Denne uheldige kombinasjonen har gitt oss minneverdige utsagn av typen "Buekorps = Taliban" og "Jern-Jens = Nazist". I hvert tilfelle har han i ettertid måtte gå ut og beklage ordbruken, meningsinnholdet er det visst ikke så viktig å kommentere ser det ut for. Nå har ba.no på lederplass bedt Amir vurdere sin posisjon. Nei, de har bedt han ta sin hatt og gå fra SV. Dette synes jeg er helt outlandish. Såvidt jeg kan bedømme er SV og Amir en god match og jeg kan ikke se noen bedre konstellasjoner. Tja, i partiet Rødt er det nok enda høyere takhøyde så muligens det er et bedre alternativ, men det må uansett Amir få vurdere selv. Uansett synes jeg det vil være tragisk om ikke fargeklatten Amir kan få fortsette med å sette seg selv, SV og hele det politiske system i vannry med å virvle opp utsagn som får meg til å tro at MIB har en utsendt agent i vår lille vestlandsby.